DU SOM GA MEG ENERGI

I de alvorlige historiene om kreft dukker det opp små, men viktige, historier om takknemlighet. Se dem her.

Play Play Play

Astrid Andersen (72)

« Svein jaga meg opp fra sofaen og sa:
Nå skal vi på tur
Jeg ville ikke, og ble grisesinna. Det har jeg angra på. »

Lukk

Cecilie Sneltvedt (23)

« Moustapa hadde nettopp kommet alene til Norge.
Når han klarte å holde humøret oppe gjennom behandlingen måtte jo jeg også klare det. »

Cecilie skulle bli verdens beste håndballspiller. Hun trente seks ganger i uka, og hadde stø kurs mot A-laget. Hele livet handlet om håndball. Helt til høyrebenet begynte å svikte.

-Det begynte sånn gradvis. Midt i et løp kunne låret gi etter, kollapse. Det skjedde oftere og oftere, og til slutt gikk jeg til legen. Mange ganger. De mente først det var voksesmerter, så at det kunne skyldes feil sko. Vi prøve fysioterapi og kiropraktor. Dårlig leddbånd kunne også være forklaringen. Først etter ett og et halvt år ble jeg henvist til MR. To dager etter var jeg innlagt på Radiumhospitalet

Cecilie hadde osteosarkom, en kreftform som gjorde at lårbenet gradvis ble spist opp. Da det ble oppdaget var det nesten ingenting igjen av benet, og Cecilie ble satt på cellegift umiddelbart.

-Jeg husker at det aller verste var å se foreldrene mine begynne å gråte. De var sammen med meg. Foreldre gråter jo aldri, men plutselig stod de der og gjorde det. Men de var alltid der for meg, fulgte meg gjennom alt. Vi kom nærmere hverandre, og kom ut minst like sterke, om ikke sterkere som familie.

Cecilie måtte tilpasse seg fra et liv på håndballbanen til et liv på Radiumhospitalet. Lagkamerater ble byttet ut med andre kreftpasienter i alle aldre. Helt forskjellige mennesker som plutselig får mye felles.

-Du får et veldig spesielt forhold til de andre pasientene på en kreftavdeling. Vi kan snakke om hvordan mat smaker helt annerledes når man er syk, og om skyldfølelsen man får overfor familie og venner. Ting som det ikke er så enkelt å forstå om du ikke har opplevd det på kroppen. Skyldfølelsen var det verste med å være syk. Å se hvordan alle de du er så glad i blir lei seg på grunn av deg. Jeg følte meg som en byrde som tappet energien ut av alle rundt meg, det var forferdelig.

En av pasientene hun ble kjent med var Moustapa. Han hadde kommet alene til Norge fra Afghanistan for tre måneder siden, og fått samme diagnose som Cecilie. Moustapa hadde ikke mulighet den gangen til å ha familie og venner rundt seg, og snakket heller ikke så mye norsk. Han og Cecilie fikk et spesielt bånd.

-Vi snakket sammen de gangene vi var innlagt samtidig, og han fikk også et veldig godt forhold til mamma og pappa. Han hadde noen fra guttehjemmet han bodde på, som fulgte han og passet på hver eneste gang han var inne. Vi var mye sammen og spilte spill eller snakket. Han visste ikke hva mamma het, så han kalte henne bare mamma. Han fikk meg til å tenke mer over hvor heldig jeg var, som tross alt hadde et nettverk med familie og venner.

En vinter skulle de begge til Beitostølen. Cecilie skulle på rehabilitering, mens Moustapa skulle delta i Ridderrennet. Han hadde amputert det ene benet, og skulle være med i slalåmrennet, selv om han aldri i hele sitt liv hadde stått på ski eller slalåm før.

Lukk

« En dag laget en av sykepleierne en Grandiosa til meg. Den forsvant fort ned, og kom fort opp igjen.
Men det var verdt det »
― Johannes Lebesby

Cilje Saraby Liane (32)

« Beskjeden jeg fikk fra legen var at enten måtte de redde meg – eller barnet i magen. »

Lukk

« Vi bare satt der i sengen og holdt rundt hverandre. Vi sa ingenting, for det var ingenting å si »
― Dorthe Bekkengen

Johannes Lebesby (27)

« En dag laget en av sykepleierne en Grandiosa til meg.
Den forsvant fort ned, og kom fort opp igjen.
Men det var verdt det »

Johannes har fortsatt problemer med å spise kokte grønnsaker, og suppe rører han ikke. Selv om han er friskmeldt og matlysten er tilbake, sitter minnene om sykehusmaten og den dårlige matlysten fremdeles i.

-Da jeg ble syk og innlagt, ble jeg veldig fort lei sykehusmaten. Ferdigskrelte poteter som har fått et slags nytt skall, overkokte grønnsaker og en endeløs strøm av suppe i alle varianter. Når matlysten allerede er dårlig på grunn av kreftbehandlingen hjelper det lite med mat som smaker så lite.

Johannes Lebesby kommer fra en stor og sammensveiset familie. Han er yngst av syv søsken, og takker hele familien sin for alt de gjorde da han ble syk.

-Både moren og faren min er sånne personer som setter alle andre foran seg selv. De har jobbet hele livet for at alle vi barna skal ha det bra, og er gode tvers igjennom. Det visste jeg før jeg ble syk, men opplevde det enda sterkere gjennom sykdomsperioden. Både foreldrene og søsknene mine har gitt meg masse energi og støtte hele veien – det er jeg evig takknemlig for.

Før han ble syk, var Johannes en ivrig fotballspiller på et kameratlag i 8. divisjon. Han følte at han ofte ble skadet og hadde smerter i den ene beinet. Først etter flere legebesøk og undersøkelser fant de den; en stor svulst i hoften. Da var det rett på sykehus og i gang med cellegift. Alt ble snudd på hodet veldig fort.

-Det var helt surrealistisk å få beskjeden. Jeg husker ordene legen sa, men det var som om de bare datt ut, det var omtrent umulig å forstå de. Jeg fikk helgen til å bearbeide det, så var det i gang med behandling. Jeg prøvde å ikke tenke så langt frem i tid, men heller å fokusere på det som skulle skje nå, jeg skulle bli frisk.

Da han ble syk, samlet hele familien seg. De snakket sammen, alle fikk luftet bekymringer og spørsmål, vist at de var lei seg. En nær familie kom enda nærmere hverandre, og på sykehuset var det stadig besøk til Johannes.

-Med syv søsken sier det seg selv at det blir litt trafikk, og det satt jeg veldig stor pris på. Da jeg fikk problemer med å spise sykehusmaten, kom flere av dem med mat til meg. Junkfood har aldri smakt så godt som da. Selv en av sykepleierne skjønte hvordan jeg hadde det, og laget en Grandiosa til meg en dag. Den forsvant fort ned, og smakte fantastisk. Den kom for så vidt fort opp igjen også, men det var det verdt!

Nå er Johannes friskmeldt, men har mistet mye av funksjonen i beinet. Likevel spiller han litt med brødrene av og til, og vil for alltid være takknemlig for den støtten de og foreldrene ga ham da han trengte det aller mest.

Lukk

Dorthe Bekkengen (25)

« Vi bare satt der i sengen og holdt rundt hverandre.
Vi sa ingenting, for det var ingenting å si »

Dorthe hadde akkurat kommet i gang. Ferdig utdannet bioingeniør og fått jobb på Ullevål sykehus. Hun var 22 år, og tenkte at verden lå foran henne. Helt til hun merket symptomene. Smertene som ikke ga seg. Legebesøket. Diagnosen: Nevroendokrin livmorhalskreft, en svært sjelden og aggressiv kreftform. Det ble en bråstopp på arbeidslivet, plutselig handlet alt om å overleve.

-Jeg hadde ikke tenkt at en alvorlig sykdom kunne ramme meg. Når jeg først fikk beskjeden og ble innlagt, var det alle opp- og nedturene som overrasket meg mest. Den korte avstanden mellom gråt og håp. Fra fortvilelse i det ene øyeblikket, så kommer det små glimt av glede, og de blir utrolig viktige. Man lærer seg selv å kjenne, og jeg fant ut hva jeg var i stand til å takle.

Dorthe var ikke alene. Hun hadde samboeren, Robin, som alltid var der. En rolig og bedagelig type, som overhodet ikke likte å snakke om følelser. Man skulle være mann og ikke vise følelser, mente han. Han tok det veldig tungt da Dorthe ble syk, men ville ikke snakke om det eller vise det, selv om både Dorthe og vennene forsøkte å få ham til å åpne seg. Han holdt masken. Helt til han kom inn på Radiumhospitalet og så Dorthe i sengen, blek og koblet til intravenøs næring. Da ble det virkelig for ham, og det rakna.

-Jeg husker det så godt. Da han kom inn og så meg, for første gang så jeg nok syk ut. Han som alltid holdt masken, mistet det fullstendig der og da. Og da jeg så ham gjøre det, begynte jeg å grine jeg og. Vi bare satt der i sengen, holdt rundt hverandre og gråt. Vi sa ingenting, for det var ingenting å si.

Samboeren var den som alltid var der, som ga henne energi og fikk frem smilet når alt var som mørkest. Som da Dorthe fikk vite at hun kom til å miste alt håret.

-Jeg hadde veldig langt hår, helt ned til hoftene. Og selv om det kanskje høres rart ut, så var det håret en viktig del av identiteten min. Så da legen sa at jeg kom til å miste alt håret, var det som å få beskjed om at jeg kom til å miste noe av meg selv. Jeg brøt helt sammen. Robin barberte meg for å bli kvitt alt, men det satt fremdeles hårtuster igjen. Det så ikke så bra ut, og jeg så at han tenkte på et eller annet. Han forsvant ut, og kom tilbake med gaffatape. Så der satt vi, og vokset hodet mitt med gaffatape. Det ble en ganske morsom seanse, og vi kunne endelig le litt. Han tapet opp en slags vikinghjelm på hodet mitt, det syntes han var veldig morsomt.

Nå er Dorthe ferdig med behandling, friskmeldt og tilbake i jobb på Ullevål sykehus. Humoren er litt svartere enn før, og forholdet til samboeren er enda sterkere.

-Vi har lært å kjenne hverandre på en helt ny måte. Han har sett meg på mitt mest sårbare, og vi har opplevd noe sammen som de fleste heldigvis slipper å oppleve. Han var en enorm støtte og kilde til energi i tiden da jeg var syk, og den takknemligheten tar vi med oss videre i livet, sammen.

Lukk

« Moustapa hadde nettopp kommet alene til Norge. Når han klarte å holde humøret oppe gjennom behandlingen måtte jo jeg også klare det »
― Cecilie Sneltvedt

Joakim Nordby (27)

« Jeg spurte pappa:
Hva er leukemi?
Han fikk tårer i øynene, og svarte:
Det er kreft det, gutten min »

Lukk

« Beskjeden jeg fikk fra legen var at enten måtte de redde meg – eller barnet i magen. »
― Cilje Saraby Liane
« Jeg spurte pappa: Hva er leukemi?
Han fikk tårer i øynene, og svarte:
Det er kreft det, gutten min »
― Joakim Nordby

Berit Bryne (51)

« Mamma, du kan dø av kreft. »
« Ja, vennen min, men det går bra med de fleste. »
« Men noen dør, mamma... »

Berit var midtveis i livet. Hun hadde fått Mari, adoptivdatteren. Planlagt fremtiden og følte at hun var akkurat der hun ville være. En liten kul i brystet skulle snu opp ned på alt.

-Jeg hadde vært gjennom en periode med mye endringer og litt eksistensielle spørsmål. Lurte på om jeg skulle bytte jobb, gått noen runder og ryddet ut alle skjelett fra skapene. Alt var avklart, og det er jeg takknemlig for i ettertid.

I 2009 reiste hun til Etiopia for å møte Mari, datteren som hun hadde ventet på så lenge. En fire år lang adoptivprosess var over, og den lille familien på to kunne begynne på livet sammen hjemme på Jæren.

-Hun er en solstråle. En energibunt med en smittsom energi. Hun var to da hun kom, og de første årene var naturlig nok hektiske. Alt ble snudd på hodet, men på en veldig god måte.

En vinterkveld for tre år siden. Berit og Mari ligger i sengen og leser. Den viltre Mari kaster litt på seg og kjører plutselig albuen i det ene brystet til Berit. Smerten er rar, uvanlig og sterk. Berit tenker med én gang at dette ikke var normalt. Hun går noen dager og kjenner etter, det blir ikke borte. Broren hennes døde av kreft få år tidligere, så hun har vært flink til å sjekke seg regelmessig. Det er en liten kul der, ingen tvil om det. Hun sjekker det, og får vite at hun det er en svulst. En svulst som har blitt oppdaget svært tidlig – takket være Maris viltre lek.

-Det var selvfølgelig et sjokk å få beskjeden. Samtidig, fordi det ble oppdaget så tidlig, visste jeg hele tiden at prognosene var veldig gode. Men for et barn er kreft skummelt, og prognoser et vanskelig ord. Det viktigste ble å sørge for at Mari ikke var redd, at hun hadde det så bra som mulig. Jeg brukte energien min på henne, samtidig var det hun som ga meg energi. Hun ga meg en grunn til å stå opp om morgenen. Jeg fikk henne av gårde på skolen, så slappet jeg av og samlet krefter til hun kom tilbake. Vi var der for hverandre, og kom oss gjennom sykdommen sammen.

Frykten for at Mari kunne miste moren sin var det verste for Berit, i tillegg til følelsen av å gradvis miste helsen og energien sin under kreftbehandlingen. Nå er hun frisk som ei fele, og er ferdigutdannet faglærere om et par måneder. Hun gleder seg over hver dag med Mari, og møter fremtiden med glede og takknemlighet.

Lukk